_____________________________________________________________________________

Jeg har hatt kraftige, sammenhengende magesmerter i tolv dager. En dump, konstant smerte som gjør all bevegelse umulig. Så jeg hadde holdt meg inne, spist den økologiske risen som hadde tatt opp all skapplassen min det siste halve året, hadde enda nok igjen til å overleve måneden, hadde holdt meg inne og tenkt.

 

Jeg kan enda huske det første kysset mitt. Jeg var vel fem år, hun var syv. Vi var i skogen utenfor bygda, jeg var ny der, nettopp flyttet inn, kjente ingen. Og hun hadde invitert meg med ut i skogen, lille blonde krølltoppen. Det var oppoverbakke hele veien, vi gikk og gikk, hun først og jeg etter. Så nådde vi toppen, snudde oss og så utover, nøt utsikten, pustet. Og hun lente seg nærmere, jeg hadde sett bort, hun tok tak i meg, vred meg rundt, så på meg med de store blå øynene sine, lente seg mot meg. Og kysset meg. Et raskt kyss, så trakk hun hodet tilbake, så vekk og dyttet meg nedover. Jeg snublet, datt, rullet. Rullet nedover halve stien, røtter slo mot kroppen min, slo og slo. Jeg mener å huske at jeg så henne mens jeg rullet, at hun enda så bort, men jeg vet ikke, det kan ha vært kun innbilning. Det som er sikkert er at når jeg stoppet hadde jeg bristet tre ribbein, forstuet et håndledd og knekt venstre fot.

 

Måneden etter flyttet vi fra bygda.

 

Jeg liker ikke lenger smaken av økologisk ris. Det står på pakken at den skal hjelpe mot magesmerter. Jeg har ikke merket noe til det. For noen timer siden dro jeg meg over rommet for å se på bildet av henne. Jeg kjente enda smerten, ikke dump lenger, bitende. Kroppen knitret, jeg prøvde å rive meg løs, være kun tanker, sjel.

 

Jeg gikk fra seng til seng under ungdommen. Det var ingen følelser involvert første gangen, det er det eneste jeg husker, og det ble ikke bedre. Kvinner ble både en måte å unnslippe på og noe å unnslippe fra. Nå husker jeg knapt ansikter, langt mindre navn. De flyter sammen til en masse av smil, øyne, navler, føflekker, kjønn. Kun det ene har de felles, jeg forlot dem alltid før de våknet. Til foreldrene mine har jeg vist frem bilder, sagt det var kjærester, gode venninner. Fortalt små anekdoter om utflukter, lunsjer, krangler. Spesielt om krangler, jeg hadde alltid en god grunn for at jeg viste fram et annet bilde senere.

 

Jeg har bodd alene siden jeg flyttet hjemmefra.

 

Og nå… Jeg så ned på bildet av henne. Det var det eneste jeg hadde, et gammelt passfotografi hun hadde fisket frem fra lommeboken. Hun smilte skjevt på det. Jeg hadde sett slike smil før. Øynene også, blå, ikke uvanlig i Norge. Hun hadde kortere hår på bildet, pannelugg, så ut som om det var tatt for en stund siden, kanskje et halvt år gammelt.

 

Vi hadde møttes på en kafé. Jeg hadde hatt lyst på venninnen hennes, satt meg ned ved bordet deres, dro min beste sjarmør. Venninnen hadde smeltet momentant, men hun… Hun hadde sittet der, nærmest ertet meg med blikket og små, syrlige bisetninger som gjorde sitt beste for å trenge seg gjennom fasaden min. Venninnen hadde gått, skulle rekke noe, men vi ble sittende. Pratet. Etter en stund kom det en kelner bort, sa at vi burde bestille noe hvis vi skulle bli sittende, det var andre kunder som ventet. Vi hadde gått, vandret rundt i byen, spist is. Tatt oss en øl på en annen kafé, pratet mer. Vi hadde kysset. Også trakk hun frem passbildet sitt, skriblet ned telefonnummeret på baksiden, smilte til meg. Ba meg ringe henne når jeg var klar for noe mer enn sex. Så hoppet hun inn i nærmeste taxi, og var borte.

 

Jeg snudde passbildet sakte, lente meg mot veggen. Kjente en tom pakke ris gnage seg inn i ryggen. La en hand mot magen, pustet tungt. Tallene sto i tre uryddige rekker, jeg leste dem noen ganger høyt for meg selv, sukket ut siffer for smertefullt siffer. Så mot telefonen, prøvde å strekke ut en hand. Smerten var lammende.