God kveld, alle sammen! Hvis jeg høres snufsete og fjern ut er det ikke på grunn av at dette muligens blir siste gangen jeg ser enkelte av dere, at jeg er ferdig på ungdomsskolen og med det minnes på at tiden ikke stopper for noen av oss og at vi må gripe sjansene våre mens vi har dem, nei, det er på grunn av at jeg er forkjølet. Det er typisk, det øyeblikket jeg får beskjed om at det er jeg som skal holde elevtalen her i kveld detter fire tonn snørr ned i bihulene mine. Men som de sier i Amerika: The show must go on. Så: Alle familiemedlemmer, mødre, fedre og søsken, venner og kjente, ja til og med dere som bare kom fordi dere ville høre på den vidunderlige musikken og muligens se på noen dansende tenåringsjenter: Dere har alle noe til felles. Dere kjenner oss, svette, fnisete og kvisete tenåringer som akkurat har blitt ferdige med de første ti årene på skolen. Ja, jeg sier at vi er ferdige med de FØRSTE ti, for med dagens herlige utdanningssystem er det fullt mulig å bruke ti år til på å studere antikk sumersk sandalproduksjon på universiteter og videregående skoler. Heldigvis tror jeg de fleste av oss har vett til å prøve å holde seg unna slike ting, og heller fokusere på noe mer nyttig, som å komme oss igjennom hele videregående skole uten å droppe ut av en linje. Vi får håpe det går bra for de fleste.

Men jeg hadde ikke bekymret meg så mye for å ha problemer på videregående, egentlig. Alle dere som fikk en dårlig magefølelse der: Bare gjør som generasjonene før dere, ofre individualitet og selvstendige tanker, adlyd autoritetspersonene blindt og glem alt som heter lek og moro, så skal dere se at det blir fine, ansvarlige voksne av dere allikevel. Dere har mye å se frem til. Nei, det der var egentlig en av de dårligere spøkene mine, det går naturligvis an å være over 30 og enda ha det gøy, og å leve på en måte som du ikke skammer deg over. Bare ta faren min som eksempel, 43 år gammel og allikevel er han den i familien min som leker mest med maten. Men jeg prater meg bort, vi er ikke her for å prate om fremtiden, vi er her for å mimre om fortiden! Om at vi en gang faktisk gledet oss til å begynne på skolen. Vel, hvis det er en ting vi har lært her er det at det ikke lønner seg å ha for høye forhåpninger. Vi har jo lært andre praktiske ting også, bevares, som den kjemiske formelen for druesukker (C6H12O6), hvordan du regner ut volumet av en kjegle ((pi*r^2*h)/3) og naturligvis nynorsk… [Sukk] Men vi har faktisk lært en del her på Saltvern. Naturligvis, enkelte vil kanskje si at utdanningen vår har et par hull, men, jeg mener, når et menneske bruker 18 måneder på å lære seg å gå, noe som et dådyr mestrer i løpet av bare 4 timer, så skulle det bare mangle at det tar mer enn ti år for oss å lære alt vi behøver. Det hadde vært litt mye å forlange av lærerne våre at de skal fremskynde prosessen så altfor mye. De er flinke, jo da, kanskje til og med veldig flinke, men de er tross alt bare mennesker (enkelte ville kanskje vært frekke her og sagt at ”lærerne er bare mennesker, og knapt nok det”, men ærlig talt, de stakkars folka har frivillig gitt tre år av livene sine til å prøve å hjelpe oss, så da skulle det bare mangle at vi behandler dem med medfølelse).

Og nå skal vi altså få vitnemålet vårt, det som skal vise omverdenen hvor flinke vi har vært de siste ti årene. Vi får håpe at det reflekterer virkeligheten, og mere til. Ikke at det som står på det burde komme som noen overraskelse, for vi har fått vite alle karakterene på forhånd, og denne seremonien er egentlig mest for å vist frem de kulturelle innslagene som det offentlige Norge er så glad i, og muligens gi oss en mulighet til å posere på gruppebilder. Ikke at det er noe galt med det, ungdomsskolegangen vår fortjener en skikkelig avslutning, så vi burde få lov til å gå ut med et BANG!


Men det er jo ikke skolegangen, lærerne eller undervisningen, nei, selv ikke eksamenskarakterene, som har gjort oppholdet her så minneverdig, tro det eller ei. Det er medelevene, disse briljante menneskene (eller … tenåringene?), som kanskje ikke tenker like godt gjennom alle avgjørelsene sine, som kanskje ikke alltid husker alt, og som muligens er litt frekke fra tid til annen, men som gjør opp for det med å være oppriktig artige. Jeg skal ikke prøve å fortelle om alle hendelsene jeg og andre har opplevd, men jeg vil si at inntrykket jeg sitter igjen med etter tre år her er at vi er knakende gode mennesker hele bunten. Vi kommer nok til å klare oss flott videre. [Pause]

Så, for å oppsummere: vi har gått på ungdomsskolen her i tre år nå, og på den tiden har fått oss venner og uvenner, dannet og oppløst klikker, kanskje fått en kjæreste eller to, og utført mer eller mindre meningsløse oppgaver gitt til oss av autoritetspersoner. I det hele og det store alle elementene som trengs for å lage en suksessfull realityserie. Men selv realityprogram har ikke et uendelig antall sesonger, de slutter før eller senere. Det er på tide å gå videre, på godt og vondt. Ha en fin kveld, folkens, og prøv å ikke bli for sentimentale.